Fra pirat til røver

Båten er nå til  salgs! Og livet til sjøs er over for denne gang. Men, før jeg avslører årsaken til denne dramatiske vendingen må vi gå tilbake noen måneder.

Etter en sen avreise fra Puerto Vallarta som tvang oss nordover inn i Sea Of Cortez, med tropiske stormer i hælene ankom vi havn i La Paz. Her har vi vært før da. Her plukket vi opp 2 langtreisende landkrabber fra Norge som skulle være mannskap om bord i «Sea Bitch» (tidligere «Sea Lady»). De neste 4 ukene cruiset vi nordover i svært bedagelige forhold med selskap av hval, delfiner og andre cruisere på flukt fra det sørlige været.

Vi storkoste oss med seiling, snorkling, spearfishing, bonfire og hiking turer. For første gang på veldig lang tid føltes det endelig ut som vi var på ferie. Ingen vaiere som ryker. Ingen seil som revner. Ingen lekkasjer i båten. Og ingen styring som slutter å fungere. Vi kunne slappe av.

Så hva er gærn’t? Hvorfor ikke fortsette piratlivet til sjøs? Helt ærlig, det blir for kjedelig. Det går for tregt. Å duppe uti vannet ankret langs en fantastisk fin strand føles nesten ut som vi er på et pensjonisthjem. Dagene begynner å flyte inn i hverandre. Vannet er like turkist som dagen før, og fisk smaker fortsatt fisk. Det er ett fantastisk liv, men i lengden kommer det virkelig ett behov for å snakke med noen hippe, unge mennesker som ikke er kjærestepar! Fire unge (forholdsvis), single gutter stuck i en seilbåt langs kysten av Mexico der det ikke finnes noe som helst annet enn fiskelandsbyer kan være på grensen av hva som er sunt.

Denne erfaringen med det faktumet at vi er blakk har gjort at vi nå konverterer til røveri på land, over piratliv til sjøs. Livet på land vil nok ha minst like mange utfordringer, men på land kan vi i det minste fly ut av landet om vi ikke liker folka. En rett og slett mer dynamisk livsstil der penga kan brukes på bo og mat i stedet for på båtdeler.

I skrivende stund befinner vi oss i hovedstaden i Colombia, Bogota. En by full av kaos og korrupte politifolk. Her er folk unge og hippe, og snakker ikke ett kvekk engelsk. Så nå er det ingen annen vei enn å dra opp Duolingo å vinne noen utfordringer. Yo bebo leche.

– Magnus

 

KASTA LOSS

JADDA! Endelig ferdig med oppussing av denne jævla båten! Hun har gått fra å være ett slitent drog med mange skjulte feil og mangler til å bli ei skikkelig skreppe! Vi har byttet neste alt av betydning noe jeg personlig er litt stolt av. Seile-prosjektet har så langt kostet oss nesten alt, men – om ikke annet – er vi endelig ordentlig i gang.

Vår tidligere plan om sør ble fort til nord når det plutselig har blitt registrert en tropisk storm sør i Mexico, og i tokten nord følger ett par fra Canada og ett fra Frankrike/USA. Vi skal sammen plyndre, slakte og spise noe av den beste fisken “Sea of Cortez” har å tilby.

Hittil har vi sammen tilbakelagt 100 nautiske mil, og spist 3 fisk. Ingen skutt og drept av oss, men vi har begge anskaffet oss et passende våpen for fremtidig jakt, yarr! Akkurat nå befinner vi oss i Mazatlan, nok en pensjonist by, med daglig arrangert bingo for gjestene i området. I morgen krysser vi over «Sea of Cortez» til den bedre siden, hvor ferden tar oss videre nordover til “where the free folks lives!” Siden vi startet eventyret har vi ikke hørt annet enn mas om hvor fint og flott dette området er, og hvor fantastisk det er å seile her. Vi skal nå sette dette på prøve de neste månedene å komme med en tilbakemelding så fort det lar seg gjøre. “To the north!”

Magnus

La Fucking Cruz

Aldri i vårt fantastiske lange liv har vi opplevd like mye frustrasjon som La Cruz har levert. 2 måneder har gått siden vi kastet anker og ble nye landsmenn i pensjonist byen som ligger på utkanten av den mindre heterofile byen Puerto Vallarta. Jeg skrev i forrige post at riggen vår må byttes, og det kvikt for å komme oss videre sørover. Problemet er postsystemet i Mexico, eller retter sagt tollen. Den jævla tollen. Stål i Mexico har ikke rykte for å være av den beste kvalitet, så alt må bestilles fra USA. Båten vår, en Whitby 42, har 17 chainplates, 17 wire, 16 turnbuckles og 34 terminaler, og alt må byttes. Fly penger, fly!

En ordre fra usa på 70kg ble bestilt, pluss 3-4 andre pakker med annet utstyr til båten. Én pakke forsvant sporløst i det den krysset grensen til Mexico, den andre ble returnert etter 1 måned i tollen på grunn av feil import dokumentasjon, mens hovedpakken på 70kg ble satt på vent i San Diego til vi fant en “custom broker” som kunne hjelpe oss med å få pakken over grensen. Jeg liker mexicanere, de er jordnære, snille, familiekjær og hjelpsomme. Men de er IKKE effektive, strukturerte eller presise. Aldri har jeg mast og pusha så mye for å få så lite gjort. «Noooo, mañana mañana» – alle mexicanere. Velkommen til Manjana Land!

Uansett hvor hardt vi prøver, uansett hvor frustrerte vi blir, så tar dette prosjektet den tiden det tar. Det føles som ett fengsel. Ett fengsel med marina avgift, og over entusiastiske amerikaner som ikke kan tenke seg noe bedre sted på jord. Vi dør litt. Det var ikke dette vi ville. Vi tar noen helgeturer for å drikke og slåss. Det hjelper litt.

Ok. Nok syting. Neste uke skal de siste delene fra USA komme, og vi kan rigge båten ferdig å komme oss til El Salvador. 2 uker seilas før orkan sesongen starter 15 mai (sånn passe dårlig tid)…

Livet følte sorgen vår, og plasserte en elektronika festival på marinaen, RHA fest! Bare 50 meter fra hvor vi har båten vår! Hvor sinnsykt er ikke det?!?! Etter 6 måneder med mexicansk umpa lumpa musikk, får vi levert en elektronika festival rett på døra. Våre bønner er hørt, og all frustrasjonen som har bygget seg opp skal få en arena å slippe seg løs på! Kjøøøøørrrr!!!

– Magnus

Pærra Slutt


2 måneder har rast forbi og sesong 11 av «Paradise Hotel» er ferdig filma! Det betyr slutt på gratis måltider og ingen horizontal seng å sove i lengre. «Sea Lady» har under hele oppholdet ligget på svai rett på utsiden av crewcamp, med Stillehavet åpent rett vest, og er nå veldig klar for å røre på seg.


Jeg føler meg overraskende tom, og er nesten litt redd for å fortsette eventyret. Gleden over pengene vi har tjent og maten vi har spist drukner litt i alt som gjenstår med båten. Under oppholdet vårt adopterte vi en baby kanin vi kalte «Chapo». En jente selvfølgelig. Hun er noe av det søteste i verden, å forlate henne var utrolig vondt. Sånn på ordentlig. Den svenske versjonen av «Paradise Hotel» tar over området, og heldigvis var det en ljudmann som ville ta over ansvaret. Uansett hvor langt vekk vi reiser, vil du for alltid være i våre hjerter, Chapo<3

I forrige post skrev jeg at den en wiren røk under seilaset (video) ned hit, og det er et problem vi må ta tak i asap! I løpet av de neste dagene reiser vi nordover tilbake til Puerto Vallarta for og bytte hele den stående riggen. Det kan bli syyyykt dyrt. Vi er så heldige å ha to master, som betyr flere meter med stål og mange flere fester. Estimert pris: 60 000kr. Snakkes!

Men hei! På den lyse siden har vi blitt litte gran youtube-stjerner siden den sykt bra filma skilpaddevideoen med Sverre i hovedrollen ble postet. 130 000 views! Hipp hipp! Det har også ført til at random folk har donert penger til oss slik at vi kan få kjøpt oss en fungerende dinghy uten hull. Om du leser dette og ikke har donert, gjør det nå. Du er norsk og har masse penger, dropp det boligkjøpet, gi oss penga! —-> www.wiigworld.com/donasjon/

– Magnus

Julekjøret

Julekjøret er over, og jeg kan med glede meddele at vi er alle i livet. Så vidt. Det har vært 3 veldig intense uker, og det er fare for at denne posten blir noe lenger enn vanlig, så hold ut.

DEL 1: Det er 17 desember og den store dagen for å sjøsette båten har kommet. Etter 1 månede med reparasjoner på «Sea Lady» i den funky byen San Carlos, orker vi ikke mer, vi må komme oss vekk, og det fort! Båten er sånn ish klar, men viktigere, vi må rekke ned til Puerto Vallarta før julaften for at mor skal slippe å feire jul alene. 0900, båten treffer vannet, og jeg leter etter evt lekkasjer. Bare 2. En vannpumpe og en gjennomføringen. Ikke noe kritisk. Vi starter motoren, den går som ei klokke, i ca 10 minutter. Så der sto vi. Midt i slipp-sonen. Leeeenge. Sverre jobber på spreng for å fixe motoren, jeg drar og kjøper snacks, masse snacks.

Klokka blir seint. Sverre fixa motoren. Det viste seg at det fantes en skjult bryter som stengte av diseltilførselen. Heldigvis. Vi rekker altså ikke å dra i dag så vi ankrer opp å startet eventyret 600nm (1200km ish) sørover dagen etter. Det er meldt 20-30knop vind, vi tenker – «Det er bra!» – for vi har jævlig dårlig tid. 15 minutter senere ryker høyre akterstag til stayseilet. Ikke fett. Vi gaffer den løse wiren fast til masten og fortsetter. Det blåser opp og bølgene blir større og krappere. I starten er det et kick. Det blir mørkt. Det er ikke like «kick» lenger og siden vi verken har vindror eller autopilot skjønner vi fort at de neste døgnene kommer til å bli veldig lange. Og det stemte litt for godt. I løpet av de første to døgnene hadde vi høy sjø, olje lekkasje, ny vannlekkasje, røket akterstag og null styring. Ja, vi mistet kontroll over roret midt på natta da bolten som holder roret fast poppet ut bare for å være en kødd. Jævla kødd-bolt!

Det har nå gått 5 døgn, det er lillejulaften og vi flyter fortsatt. Styringen på båten har vi også. Nå befinner vi oss ca 100nm mil fra Puerto Vallarta som betyr at jula er reddet, vi kommer frem i tide. Men Poseidon hadde flere overraskelser på lur. Like foran oss lå det 4 havskilpadder og fløt, surret inn i uendelig masse fiskegarn. Det var ett syn vi aldri kommer til å glemme, og en redningsaksjon vi er veldig stolte av. Vi filmet alt, så jeg avslutter den historien med det: video!

Natt til julaften ankommer vi endelig land, og mor tar oss i mot med peppekaker, pinnekjøtt og ikke minst «Askepott» på DVD! Vi har munndiaré begge to etter flere uker uten annet selskap enn hverandre. Ikke viste vi at seiling kunne være så ensomt, men det er det, på godt og vondt.

DEL 2: Denne delen burde egentlig vært en egen post, men av ren latskap fletter jeg den bare inn her. Det er 3 januar og vi gjør klar til nytt seilas, denne gangen uten Sverre, men med mor og Oona. Dette er kanskje ikke toppa lag, men de er begge ved sånn passe godt mot før turen som skal ta oss ned til «Paradis Hotel» sesong 11. Turen vil ta rundt 24 timer og vil ta oss 100nm videre sørover. Sverre har allerede drat i forveien med bil.

Mor styrer skuta de første 2 timene og er veldig glad for at hun ikke er sjøsyk. Det ble hun. Oona er redd for mørket og er glad for at det fortsatt er lys. Det ble ganske fort mørkt. Uheldig for oss var ikke været på vår side heller. Vi hadde rundt 4 meter høye bølger som kom rett inn fra Stillehavet, men dessverre lite vind som gjorde det både vanskelig og ubehagelig å gjøre noe som helst. Og der gikk alarmen. Den tidligere vannlekasjen er tilbake, men denne gangen har vannpumpa gått i lås. Mor kaster opp, Oona gråter, og jeg er under dekk prøver å løse det lille kritiske problemet som fort kan bli ett større. 2 timer tok det, men det gikk. Jeg mener: «Shit assss! Ikke kult, men det løste seg!»

Vi ankommer fastland 25 timer etter avreise, ankrer opp og ror til land. Mor og Oona setter veldig pris på å være i livet og jeg drar rett på jobbmøte, rolige 7 minutter forsinket. Iskaldt. Bror, Oona og meg selv skal tilbringe de neste 2 månedene her for å lage den 11 sesongen av «Paradise Hotel», mens mor gladelig kan sette seg på en strandbar å drikke Margarita frem til hun flyr tilbake til Norge om noen dager.

De 3 siste ukene har definitive gjort noe med meg/oss, jeg vet ikke helt hva enda, men makan til bratt læringskurve skal du lete lenge etter.

– Magnus

hits