Argentina


MAMMA HAR BURSDAG!!! Og atter en gang er vi gjenforent, og denne gangen i Argentina for å feire hele 60år! Jeg og bror har de siste månedene tilbrakt i hvert vårt land for å få litt luft mellom oss, så mamma kom flyvende inn fra Norge for å samle yndling-sønnene sine:)


Argentina er spesielt kjent for tango og biff, så vi kunne ikke gjøre annet enn å overraske mor med litt av begge deler. Etter en rolig privat time med ballerinaen Ayse, var det rett inn på VIP hvor rødvin og biff var på menyen. Like tett etter var det show! Og jeg kan med hånden på hjerte si at det var det beste tango-showet jeg noensinne har sett (og eneste). Vi så på hverandre med tårer i øynene og nikket; «Ja, nå blir det tango-sko og dans for alle penga».


Så var det sightseeing. Mor tok oss med på en sykkeltur med en privat guide som skulle ta oss gjennom arkitekturen, kulturen og historien til denne fantastiske metropolen. FEEEEMMM LAAAANGE TIIIMMER tok det. Makan til trafikkregel-rytter skal du lete lenge etter. På vært j**la lyskryss stoppet han, og det er maaange av dem. Jeg skal aldri stoppe på rødt lys igjen!


Neste stopp: Iguazufallene. Dette er en rekke fossefall på grensen mellom Brasil og Argentina med ikke mindre enn 12 750 kubikkmeter med vann fallende i sekundet. Og igjen, jeg er imponert. Vi er alle imponert. Mektig imponert! Og her trodde du at familien Wiig aldri blir imponert, også viser det seg at Argentina har imponert oss to ganger. TOOOO GANGER!! Vi tok så en matbit på den lokale restauranten. Ikke like imponerende.


Sverre har fått nok. Han fyker hjem til Norge. Jeg og mor går på tango-sko shopping. Mor tar skoa fatt og fyker etter bror. Jeg surrer rundt med noen lokale tinder dates før jeg tar flyet til Sør Afrika. Ja, du leste riktig. Jeg skal nemlig tilbringe mine neste 3 måneder i en av verdens farligste byer, med ikke mindre enn 8 mord daglig i 2018. Cape Town<3

– Magnus

Brasil


Det å reise over en lang periode kan være krevende. Spesielt for en som meg. Aldri har jeg vært så rastløs og ukomfortabel. Jeg er rett og slett ikke lagd for et meningsløst liv i mañana land. Er det en ting denne turen har lært meg, så er det tålmodighet. Men det skal ikke få ta ta over livet mitt. Jeg MÅ BEVEGE MEG! Utvikle meg, fysisk og psykisk. Varmen, strendene, palmene, folkene, ingenting gir mening lenger. Jeg trenger fysisk fostring og rutiner.

For Magnus er det litt annerledes, han er en happy go lucky type. Jeg derimot får lyst til å drepe noen, eller sette meg ned å gråte bak en palme med en pina colada. Så jeg bestemmer meg for å dra til Brasil, hjemlandet til min største passion, brasiliansk jiu jitsu. Der skal jeg bo hos min professor Matheus i 5 uker, trening hver jævla dag til kroppen skriker av smerte og glede!


Jeg ankommer Rio de Janeiro. De snakker null spansk. Null engelsk. Så da var det bare å starte på scratch igjen. Rio på denne tiden av året er ganske deilig, det er litt som en varm norsk sommer. Med trening, hyggelige folk, god mat og rutiner ville man tro at jeg skulle bli fornøyd. Men akk, jeg mangler fremdeles gode venner og bekjentskap, jeg savner å mekke på motorsykkel, skape ting, ha en mening rett og slett.


Rio er veldig deilig by å komme til (utenom språket, som er veldig fint, men veldig vanskelig). Det er gode trenings forhold, folk er åpne, strendene er lange og fine med masse tyver og maten er billig og god (ordentlig husmannskost), og masse fjell å gå tur i. På kvelden/natten føler man seg kanskje ikke helt trygg, men på dagtid er det bare kos.


Selv om Rio er veldig idyllisk og jeg får trent hver dag, er jeg veldig klar for å dra hjem. Det gir meg veldig lite å reise nå. Begeret er fullt og vel så det. Ingen grunn å drive mer dank! Nå gjenstår kun en siste tur til Argentina med bror og mor for feire 60-årsdag, deretter er det rett hjem til Norge til den beste tiden av året, sein høsten <3

– Sverre

Peru

Det er nå 3 uker siden jeg ankom Peru, og skilte lag med bror. Etter et helt år på reisefot sammen var vi begge ganske enige om at det var på tide med ei litta pause å dra til hvert vårt land.
Peru er på mange måter ganske lik Colombia: Taxibilene tuter høl i huet på deg, drugs er latterlig tilgjengelig, og ingen snakker engelsk, nada. Colombia har dog et litt høyere nivå på damene, men det har nok også mye med at plastikk kirurgi er sykt utbredt. Selv bestemor har silikon i rompe og bryst.
Min første uke solo på tur var ganske deilig. Ingen som er stressa over å ikke få trent eller  å få i seg riktig kosthold;) Jeg kan gjøre akkurat det jeg vil, når jeg vil. Når det er sagt, kreves det mer av en for å være sosial. En absolutt god ting, men også en utfordring til tider.
Lima hovedstaden i Peru er grå. Alltid. Null sol what so ever. Og det er kaldt. Etter 1 uke dro jeg videre inn i ørkenen for å jobbe på ett hostel, for ja, bankkontoen begynner virkelig å bli et trist syn. Mitt første møte med hostelet var Pisco. Det er altså en slags nasjonaldrikk som kan minne om billig vodka. Hostelet var en krise. Ingen virkelig ledelse og de ansatte gjorde tidlig uttrykk for sin frustrasjon. 2 dager inn i oppholdet hadde jeg, ja jeg, et møte med ledelsen om hvordan de kunne redde dette synkende skipet. De nikket pent til tilbakemeldingen og dagen etter var vi samme spor. Jeg vet ikke om det er min oppvekst i Norge som får meg til og føle det, men Sør Amerikanere virker late og lite flexible. Et godt eksempel er betaling i mange butikker. Det kan være opptil 9 ansatte bak kassen (ingen overdrivelse), men ingen kan ta betaling, jeg må vente på den 10 ansatte som har det spesifikke ansvaret men som ingen vet hvor er for øyeblikket. Jeg klandrer dem ikke, det er slik de har blitt opplært, men jeg kan ikke la være å bli frustrert over den sykt lite effektive måten å drive butikk på. Uansett, etter å ha blitt satt opp til å jobbe 6 timer daglig bak resepsjonen hver dag uten annen lønn enn frokost som KUN inkluderte loff og syltetøy, dro jeg min vei. Fuck det her!
Cusco, Inka indianerens hovedstad. Og det for hele Sør Amerika frem til spanjolene kom på 1500-tallet og føkket det opp. Jeg har nå vært 1 uke i denne byen som ligger 3400 meter over havet, som merkes. Aldri har jeg blitt så anpustne av så lite. Flaut rett og slett. I tillegg til høydetrening har jeg også denne uken starten på en hardcore diett som ikke inkluderer noen form for krydder, kjøtt, alkohol, sex eller sukker. For i dette området har den tradisjonell medisinen Ayahuasca sitt opphav, og i morgen forsvinner jeg inn i en 7 dagers spirituell karusell. See you on the other side🦄
– Magnus

Fra pirat til røver

Båten er nå til  salgs! Og livet til sjøs er over for denne gang. Men, før jeg avslører årsaken til denne dramatiske vendingen må vi gå tilbake noen måneder.

Etter en sen avreise fra Puerto Vallarta som tvang oss nordover inn i Sea Of Cortez, med tropiske stormer i hælene ankom vi havn i La Paz. Her har vi vært før da. Her plukket vi opp 2 langtreisende landkrabber fra Norge som skulle være mannskap om bord i «Sea Bitch» (tidligere «Sea Lady»). De neste 4 ukene cruiset vi nordover i svært bedagelige forhold med selskap av hval, delfiner og andre cruisere på flukt fra det sørlige været.

Vi storkoste oss med seiling, snorkling, spearfishing, bonfire og hiking turer. For første gang på veldig lang tid føltes det endelig ut som vi var på ferie. Ingen vaiere som ryker. Ingen seil som revner. Ingen lekkasjer i båten. Og ingen styring som slutter å fungere. Vi kunne slappe av.

Så hva er gærn’t? Hvorfor ikke fortsette piratlivet til sjøs? Helt ærlig, det blir for kjedelig. Det går for tregt. Å duppe uti vannet ankret langs en fantastisk fin strand føles nesten ut som vi er på et pensjonisthjem. Dagene begynner å flyte inn i hverandre. Vannet er like turkist som dagen før, og fisk smaker fortsatt fisk. Det er ett fantastisk liv, men i lengden kommer det virkelig ett behov for å snakke med noen hippe, unge mennesker som ikke er kjærestepar! Fire unge (forholdsvis), single gutter stuck i en seilbåt langs kysten av Mexico der det ikke finnes noe som helst annet enn fiskelandsbyer kan være på grensen av hva som er sunt.

Denne erfaringen med det faktumet at vi er blakk har gjort at vi nå konverterer til røveri på land, over piratliv til sjøs. Livet på land vil nok ha minst like mange utfordringer, men på land kan vi i det minste fly ut av landet om vi ikke liker folka. En rett og slett mer dynamisk livsstil der penga kan brukes på bo og mat i stedet for på båtdeler.

I skrivende stund befinner vi oss i hovedstaden i Colombia, Bogota. En by full av kaos og korrupte politifolk. Her er folk unge og hippe, og snakker ikke ett kvekk engelsk. Så nå er det ingen annen vei enn å dra opp Duolingo å vinne noen utfordringer. Yo bebo leche.

– Magnus

 

KASTA LOSS

JADDA! Endelig ferdig med oppussing av denne jævla båten! Hun har gått fra å være ett slitent drog med mange skjulte feil og mangler til å bli ei skikkelig skreppe! Vi har byttet neste alt av betydning noe jeg personlig er litt stolt av. Seile-prosjektet har så langt kostet oss nesten alt, men – om ikke annet – er vi endelig ordentlig i gang.

Vår tidligere plan om sør ble fort til nord når det plutselig har blitt registrert en tropisk storm sør i Mexico, og i tokten nord følger ett par fra Canada og ett fra Frankrike/USA. Vi skal sammen plyndre, slakte og spise noe av den beste fisken “Sea of Cortez” har å tilby.

Hittil har vi sammen tilbakelagt 100 nautiske mil, og spist 3 fisk. Ingen skutt og drept av oss, men vi har begge anskaffet oss et passende våpen for fremtidig jakt, yarr! Akkurat nå befinner vi oss i Mazatlan, nok en pensjonist by, med daglig arrangert bingo for gjestene i området. I morgen krysser vi over «Sea of Cortez» til den bedre siden, hvor ferden tar oss videre nordover til “where the free folks lives!” Siden vi startet eventyret har vi ikke hørt annet enn mas om hvor fint og flott dette området er, og hvor fantastisk det er å seile her. Vi skal nå sette dette på prøve de neste månedene å komme med en tilbakemelding så fort det lar seg gjøre. “To the north!”

Magnus

hits