Cape Town, Sør Afrika. En by som er preget av en skrekkblandet fryd hos turister og lokale, og 3 måneder i denne byen har definitive gitt meg et nytt perspektiv på livet.
I begynnelsen var alt nytt. Plutselig hadde jeg inne-tid før det ble mørkt. Begrensede områder som var «off-limit». Og en nødvendighet for større bevissthet for alt rundt meg. Dette er kanskje noe som alltid bør praktiseres ute på reise, men her var det ganske enkelt allmennkunnskap, for en god grunn. Fattigdom og klasseskille er dessverre et økende problem i Sør Afrika, og med en korrupt regjering har de kriminelle fått ett godt rot feste. I forhold til Sør Amerika er «offrene» i større grad turister og volden mer tilfeldig.
Galskapen til side, så vil jeg si Cape Town har noe fantastisk som ikke mange andre steder jeg har vært har. Fra dag 1 ble jeg møtt av en voldsom åpenhet fra helt fremmende mennesker. De ser deg. De smiler til deg. De inkluderer deg. Og de elsker å feste! Er du elektronika-fan vil du digge opplegget denne byen kan stelle i stand! Kjørr ass!
Kulturelt blomstrer byen av kreativitet og tilbud. Maten her er fantastisk. Alkoholen er billig. Og naturen er vakker. Helt latterlig vakker! Skyene ruller daglig inn over fjellene i slowmotion med en ildrød solnedgang over Atlanterhavet som bakgrunn med en lett tilgjengelig hvit strand ett steinkast unna. Jadda!
Cape Town sjekker flere haker enn noe annet sted jeg har vært, men det er fortsatt noe som mangler. Jeg møtte mange fantastiske mennesker og jeg har hatt noen ville fester, men jeg har også følt mye på ensomheten og lengselen hjem til Norge. Dette ble min andre jul borte fra Norge, og min første uten noe familie rundt meg. Klisje som faen, men herregud så viktig venner og familie er. Jeg har aldri før nå virkelig forstått hvor godt jeg egentlig har det hjemme. Selv om det ofte kan være trått og kjedelig, så er det noe med de nære ting som er veldig vanskelig å erstatte ute på reise<3
Situasjonen nå er at jeg er heeeelt blakk. Altså, fokol penger! Jeg har bare noen dager igjen før jeg blir reddet av den norske tv-bransjen, som flyr meg hele veien tilbake til Mexico for å produsere runde 12 og 13 av Paradise Hotel. Uten denne bistanden hadde jeg mest sannsynlig aldri kommet hjem, for ja, jeg har prøvd og jobbe her nede. Én uke som servitør med hele 3kr i timen, det er 3000 timer det, før jeg har råd til en billett hjem til Norge. Snakkes.
– Magnus
Båten er nå til 
Etter en sen avreise fra Puerto Vallarta som tvang oss nordover inn i Sea Of Cortez, med tropiske stormer i hælene ankom vi havn i La Paz. 
Vi storkoste oss med seiling, snorkling, spearfishing, bonfire og hiking turer. For første gang på veldig lang tid føltes det endelig ut som vi var på ferie. Ingen vaiere som ryker. Ingen seil som revner. Ingen lekkasjer i båten. Og ingen styring som slutter å fungere. Vi kunne slappe av.
Så hva er gærn’t? Hvorfor ikke fortsette piratlivet til sjøs? Helt ærlig, det blir for kjedelig. Det går for tregt. Å duppe uti vannet ankret langs en fantastisk fin strand føles nesten ut som vi er på et pensjonisthjem. Dagene begynner å flyte inn i hverandre. Vannet er like turkist som dagen før, og fisk smaker fortsatt fisk. Det er ett fantastisk liv, men i lengden kommer det virkelig ett behov for å snakke med noen hippe, unge mennesker som ikke er kjærestepar! Fire unge (forholdsvis), single gutter stuck i en seilbåt langs kysten av Mexico der det ikke finnes noe som helst annet enn fiskelandsbyer kan være på grensen av hva som er sunt.
Denne erfaringen med det faktumet at vi er blakk har gjort at vi nå konverterer til røveri på land, over piratliv til sjøs. Livet på land vil nok ha minst like mange utfordringer, men på land kan vi i det minste fly ut av landet om vi ikke liker folka. En rett og slett mer dynamisk livsstil der penga kan brukes på bo og mat i stedet for på båtdeler.
I skrivende stund befinner vi oss i hovedstaden i Colombia, Bogota. En by full av kaos og korrupte politifolk. Her er folk unge og hippe, og snakker ikke ett kvekk engelsk. Så nå er det ingen annen vei enn å dra opp Duolingo å vinne noen utfordringer. Yo bebo leche.