Pærra Slutt


2 måneder har rast forbi og sesong 11 av «Paradise Hotel» er ferdig filma! Det betyr slutt på gratis måltider og ingen horizontal seng å sove i lengre. «Sea Lady» har under hele oppholdet ligget på svai rett på utsiden av crewcamp, med Stillehavet åpent rett vest, og er nå veldig klar for å røre på seg.


Jeg føler meg overraskende tom, og er nesten litt redd for å fortsette eventyret. Gleden over pengene vi har tjent og maten vi har spist drukner litt i alt som gjenstår med båten. Under oppholdet vårt adopterte vi en baby kanin vi kalte «Chapo». En jente selvfølgelig. Hun er noe av det søteste i verden, å forlate henne var utrolig vondt. Sånn på ordentlig. Den svenske versjonen av «Paradise Hotel» tar over området, og heldigvis var det en ljudmann som ville ta over ansvaret. Uansett hvor langt vekk vi reiser, vil du for alltid være i våre hjerter, Chapo<3

I forrige post skrev jeg at den en wiren røk under seilaset (video) ned hit, og det er et problem vi må ta tak i asap! I løpet av de neste dagene reiser vi nordover tilbake til Puerto Vallarta for og bytte hele den stående riggen. Det kan bli syyyykt dyrt. Vi er så heldige å ha to master, som betyr flere meter med stål og mange flere fester. Estimert pris: 60 000kr. Snakkes!

Men hei! På den lyse siden har vi blitt litte gran youtube-stjerner siden den sykt bra filma skilpaddevideoen med Sverre i hovedrollen ble postet. 130 000 views! Hipp hipp! Det har også ført til at random folk har donert penger til oss slik at vi kan få kjøpt oss en fungerende dinghy uten hull. Om du leser dette og ikke har donert, gjør det nå. Du er norsk og har masse penger, dropp det boligkjøpet, gi oss penga! —-> www.wiigworld.com/donasjon/

– Magnus

Julekjøret

Julekjøret er over, og jeg kan med glede meddele at vi er alle i livet. Så vidt. Det har vært 3 veldig intense uker, og det er fare for at denne posten blir noe lenger enn vanlig, så hold ut.

DEL 1: Det er 17 desember og den store dagen for å sjøsette båten har kommet. Etter 1 månede med reparasjoner på «Sea Lady» i den funky byen San Carlos, orker vi ikke mer, vi må komme oss vekk, og det fort! Båten er sånn ish klar, men viktigere, vi må rekke ned til Puerto Vallarta før julaften for at mor skal slippe å feire jul alene. 0900, båten treffer vannet, og jeg leter etter evt lekkasjer. Bare 2. En vannpumpe og en gjennomføringen. Ikke noe kritisk. Vi starter motoren, den går som ei klokke, i ca 10 minutter. Så der sto vi. Midt i slipp-sonen. Leeeenge. Sverre jobber på spreng for å fixe motoren, jeg drar og kjøper snacks, masse snacks.

Klokka blir seint. Sverre fixa motoren. Det viste seg at det fantes en skjult bryter som stengte av diseltilførselen. Heldigvis. Vi rekker altså ikke å dra i dag så vi ankrer opp å startet eventyret 600nm (1200km ish) sørover dagen etter. Det er meldt 20-30knop vind, vi tenker – «Det er bra!» – for vi har jævlig dårlig tid. 15 minutter senere ryker høyre akterstag til stayseilet. Ikke fett. Vi gaffer den løse wiren fast til masten og fortsetter. Det blåser opp og bølgene blir større og krappere. I starten er det et kick. Det blir mørkt. Det er ikke like «kick» lenger og siden vi verken har vindror eller autopilot skjønner vi fort at de neste døgnene kommer til å bli veldig lange. Og det stemte litt for godt. I løpet av de første to døgnene hadde vi høy sjø, olje lekkasje, ny vannlekkasje, røket akterstag og null styring. Ja, vi mistet kontroll over roret midt på natta da bolten som holder roret fast poppet ut bare for å være en kødd. Jævla kødd-bolt!

Det har nå gått 5 døgn, det er lillejulaften og vi flyter fortsatt. Styringen på båten har vi også. Nå befinner vi oss ca 100nm mil fra Puerto Vallarta som betyr at jula er reddet, vi kommer frem i tide. Men Poseidon hadde flere overraskelser på lur. Like foran oss lå det 4 havskilpadder og fløt, surret inn i uendelig masse fiskegarn. Det var ett syn vi aldri kommer til å glemme, og en redningsaksjon vi er veldig stolte av. Vi filmet alt, så jeg avslutter den historien med det: video!

Natt til julaften ankommer vi endelig land, og mor tar oss i mot med peppekaker, pinnekjøtt og ikke minst «Askepott» på DVD! Vi har munndiaré begge to etter flere uker uten annet selskap enn hverandre. Ikke viste vi at seiling kunne være så ensomt, men det er det, på godt og vondt.

DEL 2: Denne delen burde egentlig vært en egen post, men av ren latskap fletter jeg den bare inn her. Det er 3 januar og vi gjør klar til nytt seilas, denne gangen uten Sverre, men med mor og Oona. Dette er kanskje ikke toppa lag, men de er begge ved sånn passe godt mot før turen som skal ta oss ned til «Paradis Hotel» sesong 11. Turen vil ta rundt 24 timer og vil ta oss 100nm videre sørover. Sverre har allerede drat i forveien med bil.

Mor styrer skuta de første 2 timene og er veldig glad for at hun ikke er sjøsyk. Det ble hun. Oona er redd for mørket og er glad for at det fortsatt er lys. Det ble ganske fort mørkt. Uheldig for oss var ikke været på vår side heller. Vi hadde rundt 4 meter høye bølger som kom rett inn fra Stillehavet, men dessverre lite vind som gjorde det både vanskelig og ubehagelig å gjøre noe som helst. Og der gikk alarmen. Den tidligere vannlekasjen er tilbake, men denne gangen har vannpumpa gått i lås. Mor kaster opp, Oona gråter, og jeg er under dekk prøver å løse det lille kritiske problemet som fort kan bli ett større. 2 timer tok det, men det gikk. Jeg mener: «Shit assss! Ikke kult, men det løste seg!»

Vi ankommer fastland 25 timer etter avreise, ankrer opp og ror til land. Mor og Oona setter veldig pris på å være i livet og jeg drar rett på jobbmøte, rolige 7 minutter forsinket. Iskaldt. Bror, Oona og meg selv skal tilbringe de neste 2 månedene her for å lage den 11 sesongen av «Paradise Hotel», mens mor gladelig kan sette seg på en strandbar å drikke Margarita frem til hun flyr tilbake til Norge om noen dager.

De 3 siste ukene har definitive gjort noe med meg/oss, jeg vet ikke helt hva enda, men makan til bratt læringskurve skal du lete lenge etter.

– Magnus

Båt båt båt


Så vi fløy til San Carlos. Feriestedet der pensjonister fra sør-statene har godt fotfeste. Vi kom i kontakt med Don, en yatch broker med et ungt sinn som likte disse norske brødrene som lette etter meningen med livet. Én visning var nok – en Whitby 42 fot, 80 hestekrefter, 2 soverom, 2 bad og 2 master ble vår nye forelskelse! Long story short, vi kjøpte den, fuck yeah. FUCK YEAH!

Ok. Så vi fikk endelig kjøpt oss en båt, en såkalt cutter ketch. En seilbåt med to master og 4 seil. For å sette det i perspektiv så er vår avdøde «Vilje» en slope med kun en mast og 2 seil, og ikke minst 8 fot mindre. Budsjett? Sprengt. Fornøyd? Ja! Hvordan skal vi tjene mer penger? Vet ikke.

Nå har vi eid «Sea Lady» i 2 uker og oppussings prosjektene har for lengst nådd hva som er behagelig. Båten har de siste 3 årene stått å tørket på land, og utfordringene er deretter:

  • Alle gjennomføringer rustet fast
  • Luker og treverk i cockpit råttent
  • Stående rigg er over 30år gammel og må byttes ut
  • Alle batterier er døde
  • Vannrør ufyselige
  • Lekasje i dekk
  • Navigasjons lys fungerer ikke
  • Motoren trenger en full overhaling
  • Autopilot caput
  • +++

Noe er vi godt i gang med, andre ikke. Mye utstyr er bestilt fra USA (da Mexico ikke har en dritt), men siden Trump ikke liker oss her nede må alt sendes til den amerikanske grensen for så å bli kjørt ned hit. Å nei, vi kan ikke gjøre det selv da vi ikke kommer inn i landet lenger:O

Hva er planen? Vår kjære mor kommer ned til Puerto Vallarta 24.desember for å feire jul med oss. Da blir det askepott og pinnekjøtt i den nye båten, så vi er ganske stocka! Eneste kjipe er at vi er 1200km nord for Puerto Vallarta per dags dato. Rolige 6 dager med båt, og det om vi seiler sammenhengende dag og natt med god vind hele veien. Situasjonen med båten stående på land med x-antall prosjekter gjør oss litt stressa, men vi hører begge tydelig og klart vår gode venn Per sin stemme i bakhodet si: «Trekk ut tampongen a, Wiig!» Og det er akkurat det vi tenker å gjøre, trekke ut den jævla tampongen og komme oss ned til mor å feire jul! Kjøørrr!!!

– Magnus

 

Den jævla båtjakten


Vi fikk skyss fra San Diego til Tjiuana (Mexico) av våre to nye venner. Ganske digg med tanke på at vi har et helt hjem i baggasjen. Vi tar en mindre rolig kveld på byen før vi tar flyet ned til La Paz. Første inntrykket av byen er veldig bra, maten er god og ikke for dyr. Folkene er chille og laidback. Båten vi hadde sett oss ut, en Polaris 43 fot, viste seg å være ett Vilje volum 2 prosjekt, så vi ble fint nødt til å vurdere andre båter. Vi får kontakt med den lokale båtmegleren, Tom. Hyggelig og avslappet type. Dagene starter rolig, vi titter på båter over nett, kontakter Tom for visninger, så venter vi. Og venter. Responstiden varierer fra 4 timer til 2 dager. Vi drikker øl, spiser taco, møter noen mexicanere, vi lærer litt mexicansk kultur og setter spansken på prøve.


3 uker senere. Det føles som om hele drømmen vår går i vasken! Mandager kan være tøffe også her i varme og solfylte Mexico. Etter uker nærmest sengeliggende fant vi en båt vi forelsket oss i. Den er alt vi ser etter, og er til salgs etter at eieren nylig døde. Haken er at havnesjefen der båten står ikke er like begeistret over at to cocky nordmenn kommer å skal kjøpe båten til kompisen hans som er død. Etter x-antall dager går budet vårt gjennom, og vi er 90% unna ny båt! Vi dro til Los Cabos og feiret med å sløse bort mer penger enn vi noen gang har gjort, i kjent Wiig stil.


Blåmandag,  og vi er så jævla klare for å starte det fantastiske eventyret vårt! Selv om båtkontrakten ikke er landet velger vi gå ordentlig til verks. Vi gjennomgår hver centimeter av båten, og det begynner å gå opp for oss at båten trenger mer kjærlighet enn det vi kan gi. Til slutt er begeret fullt, havnesjefen har vært innom båten og tatt de gode fiskestengene til den avdøde eieren. Makan til lowlife. Faen som vi klikker. Vi pakker sekken og går. Går fra drømme båten vår, det vakre beistet med for mange skjulte feil og ingen fiskestenger.

Vi er tilbake på scratch. Ingen båt. Ingen plan. Mindre penger. Mindre glede. Mere sorg. Dritt lei venting. Dritt lei stranden. Dritt lei øl. Dritt lei taco. Åååfy faen så lei den senga! Tar gjerne i mot tips for hva vi kan gjøre for å gjøre hverdagen bedre. Så lenge det ikke innebærer noe av det vi er dritt lei:)

– Sverre

ROADTRIP USA

Da var tiden vår i USA ute, og camper trucken er solgt! Vi har totalt tilbrakt 8 uker på veien, og det har vært et økonomisk helvete. Vi kjøpte vårt kjære hjem på Craigslist like ved Los Angeles da vi forelsket oss i det fantastisk stygge utsende. Det var en Chevy truck fra 1986 til 6000USD, tilsvarende 51 000 NOK. Og vi brukte ytterlige 1500 USD på utstyr og oppgraderinger bilen trengte, inkludert forsikring, smog test, omregistrering og skatt. Og nevnte jeg at udyret bruker rolige 20USD på bensin i timen? Fuck yeah!


Vi plogde oss gjennom California opp til Nevade, la igjen sjela vår på Burning Man, fortsatte sørover over fjell og ørken til vi endte opp i et hippi-samfunn vi fant gjennom AirBnB. Dette var samme stedet jeg filmet en episode av «Wunderland» for et år tilbake når våre kjære ræggere møtte på det helt unike mennesket, Carlos. Har du sett det så vet du hva jeg snakker om. Her endte vi altså opp med å jobbe i 7 dager med takbygging, legge terrasse, male og grave for mat og husly. En helt crazy opplevelse med tanke på stedet som er bygget opp av søppel og kunst, men også på grunn av menneskene som helt klart faller utenfor det vi kaller normale mennesker.


Vi plukket med oss en halvt fransk/afrikansk babe som ble med videre til Las Vegas. Her svidde vi av noen hardt opptjente tusenlapper på rulett før vi fortsatte noe fattigere ned til San Diego, men et stopp innom Joshua Tree. Fint sted med trer og steiner og sånt. Vi fikk servert pannekaker. God stemning.


San Diego, den fineste byen i USA. Vi er begge enige om det. Det er hipt, layback, ikke så dyrt, og har hyggeligere mennesker. Her hadde vi et par runder på fylla, et par runder på stranda, litt trening, fikk noen nye venner og solgte trucken. En god by rett og slett. Planen nå er å finne en seilbåt, slik at vi kan bli kvitt de tusen kiloene med bagasje vi plutselig har, og seile av gårde ned i solnedgangen før penga forsvinner på annet røvl.

– Magnus

hits