Peru

Det er nå 3 uker siden jeg ankom Peru, og skilte lag med bror. Etter et helt år på reisefot sammen var vi begge ganske enige om at det var på tide med ei litta pause å dra til hvert vårt land.
Peru er på mange måter ganske lik Colombia: Taxibilene tuter høl i huet på deg, drugs er latterlig tilgjengelig, og ingen snakker engelsk, nada. Colombia har dog et litt høyere nivå på damene, men det har nok også mye med at plastikk kirurgi er sykt utbredt. Selv bestemor har silikon i rompe og bryst.
Min første uke solo på tur var ganske deilig. Ingen som er stressa over å ikke få trent eller  å få i seg riktig kosthold;) Jeg kan gjøre akkurat det jeg vil, når jeg vil. Når det er sagt, kreves det mer av en for å være sosial. En absolutt god ting, men også en utfordring til tider.
Lima hovedstaden i Peru er grå. Alltid. Null sol what so ever. Og det er kaldt. Etter 1 uke dro jeg videre inn i ørkenen for å jobbe på ett hostel, for ja, bankkontoen begynner virkelig å bli et trist syn. Mitt første møte med hostelet var Pisco. Det er altså en slags nasjonaldrikk som kan minne om billig vodka. Hostelet var en krise. Ingen virkelig ledelse og de ansatte gjorde tidlig uttrykk for sin frustrasjon. 2 dager inn i oppholdet hadde jeg, ja jeg, et møte med ledelsen om hvordan de kunne redde dette synkende skipet. De nikket pent til tilbakemeldingen og dagen etter var vi samme spor. Jeg vet ikke om det er min oppvekst i Norge som får meg til og føle det, men Sør Amerikanere virker late og lite flexible. Et godt eksempel er betaling i mange butikker. Det kan være opptil 9 ansatte bak kassen (ingen overdrivelse), men ingen kan ta betaling, jeg må vente på den 10 ansatte som har det spesifikke ansvaret men som ingen vet hvor er for øyeblikket. Jeg klandrer dem ikke, det er slik de har blitt opplært, men jeg kan ikke la være å bli frustrert over den sykt lite effektive måten å drive butikk på. Uansett, etter å ha blitt satt opp til å jobbe 6 timer daglig bak resepsjonen hver dag uten annen lønn enn frokost som KUN inkluderte loff og syltetøy, dro jeg min vei. Fuck det her!
Cusco, Inka indianerens hovedstad. Og det for hele Sør Amerika frem til spanjolene kom på 1500-tallet og føkket det opp. Jeg har nå vært 1 uke i denne byen som ligger 3400 meter over havet, som merkes. Aldri har jeg blitt så anpustne av så lite. Flaut rett og slett. I tillegg til høydetrening har jeg også denne uken starten på en hardcore diett som ikke inkluderer noen form for krydder, kjøtt, alkohol, sex eller sukker. For i dette området har den tradisjonell medisinen Ayahuasca sitt opphav, og i morgen forsvinner jeg inn i en 7 dagers spirituell karusell. See you on the other side🦄
– Magnus

Fra pirat til røver

Båten er nå til  salgs! Og livet til sjøs er over for denne gang. Men, før jeg avslører årsaken til denne dramatiske vendingen må vi gå tilbake noen måneder.

Etter en sen avreise fra Puerto Vallarta som tvang oss nordover inn i Sea Of Cortez, med tropiske stormer i hælene ankom vi havn i La Paz. Her har vi vært før da. Her plukket vi opp 2 langtreisende landkrabber fra Norge som skulle være mannskap om bord i «Sea Bitch» (tidligere «Sea Lady»). De neste 4 ukene cruiset vi nordover i svært bedagelige forhold med selskap av hval, delfiner og andre cruisere på flukt fra det sørlige været.

Vi storkoste oss med seiling, snorkling, spearfishing, bonfire og hiking turer. For første gang på veldig lang tid føltes det endelig ut som vi var på ferie. Ingen vaiere som ryker. Ingen seil som revner. Ingen lekkasjer i båten. Og ingen styring som slutter å fungere. Vi kunne slappe av.

Så hva er gærn’t? Hvorfor ikke fortsette piratlivet til sjøs? Helt ærlig, det blir for kjedelig. Det går for tregt. Å duppe uti vannet ankret langs en fantastisk fin strand føles nesten ut som vi er på et pensjonisthjem. Dagene begynner å flyte inn i hverandre. Vannet er like turkist som dagen før, og fisk smaker fortsatt fisk. Det er ett fantastisk liv, men i lengden kommer det virkelig ett behov for å snakke med noen hippe, unge mennesker som ikke er kjærestepar! Fire unge (forholdsvis), single gutter stuck i en seilbåt langs kysten av Mexico der det ikke finnes noe som helst annet enn fiskelandsbyer kan være på grensen av hva som er sunt.

Denne erfaringen med det faktumet at vi er blakk har gjort at vi nå konverterer til røveri på land, over piratliv til sjøs. Livet på land vil nok ha minst like mange utfordringer, men på land kan vi i det minste fly ut av landet om vi ikke liker folka. En rett og slett mer dynamisk livsstil der penga kan brukes på bo og mat i stedet for på båtdeler.

I skrivende stund befinner vi oss i hovedstaden i Colombia, Bogota. En by full av kaos og korrupte politifolk. Her er folk unge og hippe, og snakker ikke ett kvekk engelsk. Så nå er det ingen annen vei enn å dra opp Duolingo å vinne noen utfordringer. Yo bebo leche.

– Magnus

 

KASTA LOSS

JADDA! Endelig ferdig med oppussing av denne jævla båten! Hun har gått fra å være ett slitent drog med mange skjulte feil og mangler til å bli ei skikkelig skreppe! Vi har byttet neste alt av betydning noe jeg personlig er litt stolt av. Seile-prosjektet har så langt kostet oss nesten alt, men – om ikke annet – er vi endelig ordentlig i gang.

Vår tidligere plan om sør ble fort til nord når det plutselig har blitt registrert en tropisk storm sør i Mexico, og i tokten nord følger ett par fra Canada og ett fra Frankrike/USA. Vi skal sammen plyndre, slakte og spise noe av den beste fisken “Sea of Cortez” har å tilby.

Hittil har vi sammen tilbakelagt 100 nautiske mil, og spist 3 fisk. Ingen skutt og drept av oss, men vi har begge anskaffet oss et passende våpen for fremtidig jakt, yarr! Akkurat nå befinner vi oss i Mazatlan, nok en pensjonist by, med daglig arrangert bingo for gjestene i området. I morgen krysser vi over «Sea of Cortez» til den bedre siden, hvor ferden tar oss videre nordover til “where the free folks lives!” Siden vi startet eventyret har vi ikke hørt annet enn mas om hvor fint og flott dette området er, og hvor fantastisk det er å seile her. Vi skal nå sette dette på prøve de neste månedene å komme med en tilbakemelding så fort det lar seg gjøre. “To the north!”

Magnus

La Fucking Cruz

Aldri i vårt fantastiske lange liv har vi opplevd like mye frustrasjon som La Cruz har levert. 2 måneder har gått siden vi kastet anker og ble nye landsmenn i pensjonist byen som ligger på utkanten av den mindre heterofile byen Puerto Vallarta. Jeg skrev i forrige post at riggen vår må byttes, og det kvikt for å komme oss videre sørover. Problemet er postsystemet i Mexico, eller retter sagt tollen. Den jævla tollen. Stål i Mexico har ikke rykte for å være av den beste kvalitet, så alt må bestilles fra USA. Båten vår, en Whitby 42, har 17 chainplates, 17 wire, 16 turnbuckles og 34 terminaler, og alt må byttes. Fly penger, fly!

En ordre fra usa på 70kg ble bestilt, pluss 3-4 andre pakker med annet utstyr til båten. Én pakke forsvant sporløst i det den krysset grensen til Mexico, den andre ble returnert etter 1 måned i tollen på grunn av feil import dokumentasjon, mens hovedpakken på 70kg ble satt på vent i San Diego til vi fant en “custom broker” som kunne hjelpe oss med å få pakken over grensen. Jeg liker mexicanere, de er jordnære, snille, familiekjær og hjelpsomme. Men de er IKKE effektive, strukturerte eller presise. Aldri har jeg mast og pusha så mye for å få så lite gjort. «Noooo, mañana mañana» – alle mexicanere. Velkommen til Manjana Land!

Uansett hvor hardt vi prøver, uansett hvor frustrerte vi blir, så tar dette prosjektet den tiden det tar. Det føles som ett fengsel. Ett fengsel med marina avgift, og over entusiastiske amerikaner som ikke kan tenke seg noe bedre sted på jord. Vi dør litt. Det var ikke dette vi ville. Vi tar noen helgeturer for å drikke og slåss. Det hjelper litt.

Ok. Nok syting. Neste uke skal de siste delene fra USA komme, og vi kan rigge båten ferdig å komme oss til El Salvador. 2 uker seilas før orkan sesongen starter 15 mai (sånn passe dårlig tid)…

Livet følte sorgen vår, og plasserte en elektronika festival på marinaen, RHA fest! Bare 50 meter fra hvor vi har båten vår! Hvor sinnsykt er ikke det?!?! Etter 6 måneder med mexicansk umpa lumpa musikk, får vi levert en elektronika festival rett på døra. Våre bønner er hørt, og all frustrasjonen som har bygget seg opp skal få en arena å slippe seg løs på! Kjøøøøørrrr!!!

– Magnus

Pærra Slutt


2 måneder har rast forbi og sesong 11 av «Paradise Hotel» er ferdig filma! Det betyr slutt på gratis måltider og ingen horizontal seng å sove i lengre. «Sea Lady» har under hele oppholdet ligget på svai rett på utsiden av crewcamp, med Stillehavet åpent rett vest, og er nå veldig klar for å røre på seg.


Jeg føler meg overraskende tom, og er nesten litt redd for å fortsette eventyret. Gleden over pengene vi har tjent og maten vi har spist drukner litt i alt som gjenstår med båten. Under oppholdet vårt adopterte vi en baby kanin vi kalte «Chapo». En jente selvfølgelig. Hun er noe av det søteste i verden, å forlate henne var utrolig vondt. Sånn på ordentlig. Den svenske versjonen av «Paradise Hotel» tar over området, og heldigvis var det en ljudmann som ville ta over ansvaret. Uansett hvor langt vekk vi reiser, vil du for alltid være i våre hjerter, Chapo<3

I forrige post skrev jeg at den en wiren røk under seilaset (video) ned hit, og det er et problem vi må ta tak i asap! I løpet av de neste dagene reiser vi nordover tilbake til Puerto Vallarta for og bytte hele den stående riggen. Det kan bli syyyykt dyrt. Vi er så heldige å ha to master, som betyr flere meter med stål og mange flere fester. Estimert pris: 60 000kr. Snakkes!

Men hei! På den lyse siden har vi blitt litte gran youtube-stjerner siden den sykt bra filma skilpaddevideoen med Sverre i hovedrollen ble postet. 130 000 views! Hipp hipp! Det har også ført til at random folk har donert penger til oss slik at vi kan få kjøpt oss en fungerende dinghy uten hull. Om du leser dette og ikke har donert, gjør det nå. Du er norsk og har masse penger, dropp det boligkjøpet, gi oss penga! —-> www.wiigworld.com/donasjon/

– Magnus

hits