Cape Town, Sør Afrika. En by som er preget av en skrekkblandet fryd hos turister og lokale, og 3 måneder i denne byen har definitive gitt meg et nytt perspektiv på livet.

I begynnelsen var alt nytt. Plutselig hadde jeg inne-tid før det ble mørkt. Begrensede områder som var «off-limit». Og en nødvendighet for større bevissthet for alt rundt meg. Dette er kanskje noe som alltid bør praktiseres ute på reise, men her var det ganske enkelt allmennkunnskap, for en god grunn. Fattigdom og klasseskille er dessverre et økende problem i Sør Afrika, og med en korrupt regjering har de kriminelle fått ett godt rot feste. I forhold til Sør Amerika er «offrene» i større grad turister og volden mer tilfeldig.

Galskapen til side, så vil jeg si Cape Town har noe fantastisk som ikke mange andre steder jeg har vært har. Fra dag 1 ble jeg møtt av en voldsom åpenhet fra helt fremmende mennesker. De ser deg. De smiler til deg. De inkluderer deg. Og de elsker å feste! Er du elektronika-fan vil du digge opplegget denne byen kan stelle i stand! Kjørr ass!

Kulturelt blomstrer byen av kreativitet og tilbud. Maten her er fantastisk. Alkoholen er billig. Og naturen er vakker. Helt latterlig vakker! Skyene ruller daglig inn over fjellene i slowmotion med en ildrød solnedgang over Atlanterhavet som bakgrunn med en lett tilgjengelig hvit strand ett steinkast unna. Jadda!

Cape Town sjekker flere haker enn noe annet sted jeg har vært, men det er fortsatt noe som mangler. Jeg møtte mange fantastiske mennesker og jeg har hatt noen ville fester, men jeg har også følt mye på ensomheten og lengselen hjem til Norge. Dette ble min andre jul borte fra Norge, og min første uten noe familie rundt meg. Klisje som faen, men herregud så viktig venner og familie er. Jeg har aldri før nå virkelig forstått hvor godt jeg egentlig har det hjemme. Selv om det ofte kan være trått og kjedelig, så er det noe med de nære ting som er veldig vanskelig å erstatte ute på reise<3

Situasjonen nå er at jeg er heeeelt blakk. Altså, fokol penger! Jeg har bare noen dager igjen før jeg blir reddet av den norske tv-bransjen, som flyr meg hele veien tilbake til Mexico for å produsere runde 12 og 13 av Paradise Hotel. Uten denne bistanden hadde jeg mest sannsynlig aldri kommet hjem, for ja, jeg har prøvd og jobbe her nede. Én uke som servitør med hele 3kr i timen, det er 3000 timer det, før jeg har råd til en billett hjem til Norge. Snakkes.

– Magnus

MAMMA HAR BURSDAG!!! Og atter en gang er vi gjenforent, og denne gangen i Argentina for å feire hele 60år! Jeg og bror har de siste månedene tilbrakt i hvert vårt land for å få litt luft mellom oss, så mamma kom flyvende inn fra Norge for å samle yndling-sønnene sine:)

Argentina er spesielt kjent for tango og biff, så vi kunne ikke gjøre annet enn å overraske mor med litt av begge deler. Etter en rolig privat time med ballerinaen Ayse, var det rett inn på VIP hvor rødvin og biff var på menyen. Like tett etter var det show! Og jeg kan med hånden på hjerte si at det var det beste tango-showet jeg noensinne har sett (og eneste). Vi så på hverandre med tårer i øynene og nikket; «Ja, nå blir det tango-sko og dans for alle penga».

Så var det sightseeing. Mor tok oss med på en sykkeltur med en privat guide som skulle ta oss gjennom arkitekturen, kulturen og historien til denne fantastiske metropolen. FEEEEMMM LAAAANGE TIIIMMER tok det. Makan til trafikkregel-rytter skal du lete lenge etter. På vært j**la lyskryss stoppet han, og det er maaange av dem. Jeg skal aldri stoppe på rødt lys igjen!

Neste stopp: Iguazufallene. Dette er en rekke fossefall på grensen mellom Brasil og Argentina med ikke mindre enn 12 750 kubikkmeter med vann fallende i sekundet. Og igjen, jeg er imponert. Vi er alle imponert. Mektig imponert! Og her trodde du at familien Wiig aldri blir imponert, også viser det seg at Argentina har imponert oss to ganger. TOOOO GANGER!! Vi tok så en matbit på den lokale restauranten. Ikke like imponerende.

Sverre har fått nok. Han fyker hjem til Norge. Jeg og mor går på tango-sko shopping. Mor tar skoa fatt og fyker etter bror. Jeg surrer rundt med noen lokale tinder dates før jeg tar flyet til Sør Afrika. Ja, du leste riktig. Jeg skal nemlig tilbringe mine neste 3 måneder i en av verdens farligste byer, med ikke mindre enn 8 mord daglig i 2018. Cape Town<3

– Magnus

Det å reise over en lang periode kan være krevende. Spesielt for en som meg. Aldri har jeg vært så rastløs og ukomfortabel. Jeg er rett og slett ikke lagd for et meningsløst liv i mañana land. Er det en ting denne turen har lært meg, så er det tålmodighet. Men det skal ikke få ta ta over livet mitt. Jeg MÅ BEVEGE MEG! Utvikle meg, fysisk og psykisk. Varmen, strendene, palmene, folkene, ingenting gir mening lenger. Jeg trenger fysisk fostring og rutiner.

For Magnus er det litt annerledes, han er en happy go lucky type. Jeg derimot får lyst til å drepe noen, eller sette meg ned å gråte bak en palme med en pina colada. Så jeg bestemmer meg for å dra til Brasil, hjemlandet til min største passion, brasiliansk jiu jitsu. Der skal jeg bo hos min professor Matheus i 5 uker, trening hver jævla dag til kroppen skriker av smerte og glede!

Jeg ankommer Rio de Janeiro. De snakker null spansk. Null engelsk. Så da var det bare å starte på scratch igjen. Rio på denne tiden av året er ganske deilig, det er litt som en varm norsk sommer. Med trening, hyggelige folk, god mat og rutiner ville man tro at jeg skulle bli fornøyd. Men akk, jeg mangler fremdeles gode venner og bekjentskap, jeg savner å mekke på motorsykkel, skape ting, ha en mening rett og slett.

Rio er veldig deilig by å komme til (utenom språket, som er veldig fint, men veldig vanskelig). Det er gode trenings forhold, folk er åpne, strendene er lange og fine med masse tyver og maten er billig og god (ordentlig husmannskost), og masse fjell å gå tur i. På kvelden/natten føler man seg kanskje ikke helt trygg, men på dagtid er det bare kos.

Selv om Rio er veldig idyllisk og jeg får trent hver dag, er jeg veldig klar for å dra hjem. Det gir meg veldig lite å reise nå. Begeret er fullt og vel så det. Ingen grunn å drive mer dank! Nå gjenstår kun en siste tur til Argentina med bror og mor for feire 60-årsdag, deretter er det rett hjem til Norge til den beste tiden av året, sein høsten <3

– Sverre

JADDA! Endelig ferdig med oppussing av denne jævla båten! Hun har gått fra å være ett slitent drog med mange skjulte feil og mangler til å bli ei skikkelig skreppe! Vi har byttet neste alt av betydning noe jeg personlig er litt stolt av. Seile-prosjektet har så langt kostet oss nesten alt, men – om ikke annet – er vi endelig ordentlig i gang.

Vår tidligere plan om sør ble fort til nord når det plutselig har blitt registrert en tropisk storm sør i Mexico, og i tokten nord følger ett par fra Canada og ett fra Frankrike/USA. Vi skal sammen plyndre, slakte og spise noe av den beste fisken “Sea of Cortez” har å tilby.

Hittil har vi sammen tilbakelagt 100 nautiske mil, og spist 3 fisk. Ingen skutt og drept av oss, men vi har begge anskaffet oss et passende våpen for fremtidig jakt, yarr! Akkurat nå befinner vi oss i Mazatlan, nok en pensjonist by, med daglig arrangert bingo for gjestene i området. I morgen krysser vi over «Sea of Cortez» til den bedre siden, hvor ferden tar oss videre nordover til “where the free folks lives!” Siden vi startet eventyret har vi ikke hørt annet enn mas om hvor fint og flott dette området er, og hvor fantastisk det er å seile her. Vi skal nå sette dette på prøve de neste månedene å komme med en tilbakemelding så fort det lar seg gjøre. “To the north!”

– Magnus