Filed under REISEN

Argentina


MAMMA HAR BURSDAG!!! Og atter en gang er vi gjenforent, og denne gangen i Argentina for å feire hele 60år! Jeg og bror har de siste månedene tilbrakt i hvert vårt land for å få litt luft mellom oss, så mamma kom flyvende inn fra Norge for å samle yndling-sønnene sine:)


Argentina er spesielt kjent for tango og biff, så vi kunne ikke gjøre annet enn å overraske mor med litt av begge deler. Etter en rolig privat time med ballerinaen Ayse, var det rett inn på VIP hvor rødvin og biff var på menyen. Like tett etter var det show! Og jeg kan med hånden på hjerte si at det var det beste tango-showet jeg noensinne har sett (og eneste). Vi så på hverandre med tårer i øynene og nikket; «Ja, nå blir det tango-sko og dans for alle penga».


Så var det sightseeing. Mor tok oss med på en sykkeltur med en privat guide som skulle ta oss gjennom arkitekturen, kulturen og historien til denne fantastiske metropolen. FEEEEMMM LAAAANGE TIIIMMER tok det. Makan til trafikkregel-rytter skal du lete lenge etter. På vært j**la lyskryss stoppet han, og det er maaange av dem. Jeg skal aldri stoppe på rødt lys igjen!


Neste stopp: Iguazufallene. Dette er en rekke fossefall på grensen mellom Brasil og Argentina med ikke mindre enn 12 750 kubikkmeter med vann fallende i sekundet. Og igjen, jeg er imponert. Vi er alle imponert. Mektig imponert! Og her trodde du at familien Wiig aldri blir imponert, også viser det seg at Argentina har imponert oss to ganger. TOOOO GANGER!! Vi tok så en matbit på den lokale restauranten. Ikke like imponerende.


Sverre har fått nok. Han fyker hjem til Norge. Jeg og mor går på tango-sko shopping. Mor tar skoa fatt og fyker etter bror. Jeg surrer rundt med noen lokale tinder dates før jeg tar flyet til Sør Afrika. Ja, du leste riktig. Jeg skal nemlig tilbringe mine neste 3 måneder i en av verdens farligste byer, med ikke mindre enn 8 mord daglig i 2018. Cape Town<3

– Magnus

Brasil


Det å reise over en lang periode kan være krevende. Spesielt for en som meg. Aldri har jeg vært så rastløs og ukomfortabel. Jeg er rett og slett ikke lagd for et meningsløst liv i mañana land. Er det en ting denne turen har lært meg, så er det tålmodighet. Men det skal ikke få ta ta over livet mitt. Jeg MÅ BEVEGE MEG! Utvikle meg, fysisk og psykisk. Varmen, strendene, palmene, folkene, ingenting gir mening lenger. Jeg trenger fysisk fostring og rutiner.

For Magnus er det litt annerledes, han er en happy go lucky type. Jeg derimot får lyst til å drepe noen, eller sette meg ned å gråte bak en palme med en pina colada. Så jeg bestemmer meg for å dra til Brasil, hjemlandet til min største passion, brasiliansk jiu jitsu. Der skal jeg bo hos min professor Matheus i 5 uker, trening hver jævla dag til kroppen skriker av smerte og glede!


Jeg ankommer Rio de Janeiro. De snakker null spansk. Null engelsk. Så da var det bare å starte på scratch igjen. Rio på denne tiden av året er ganske deilig, det er litt som en varm norsk sommer. Med trening, hyggelige folk, god mat og rutiner ville man tro at jeg skulle bli fornøyd. Men akk, jeg mangler fremdeles gode venner og bekjentskap, jeg savner å mekke på motorsykkel, skape ting, ha en mening rett og slett.


Rio er veldig deilig by å komme til (utenom språket, som er veldig fint, men veldig vanskelig). Det er gode trenings forhold, folk er åpne, strendene er lange og fine med masse tyver og maten er billig og god (ordentlig husmannskost), og masse fjell å gå tur i. På kvelden/natten føler man seg kanskje ikke helt trygg, men på dagtid er det bare kos.


Selv om Rio er veldig idyllisk og jeg får trent hver dag, er jeg veldig klar for å dra hjem. Det gir meg veldig lite å reise nå. Begeret er fullt og vel så det. Ingen grunn å drive mer dank! Nå gjenstår kun en siste tur til Argentina med bror og mor for feire 60-årsdag, deretter er det rett hjem til Norge til den beste tiden av året, sein høsten <3

– Sverre

Peru

Det er nå 3 uker siden jeg ankom Peru, og skilte lag med bror. Etter et helt år på reisefot sammen var vi begge ganske enige om at det var på tide med ei litta pause å dra til hvert vårt land.
Peru er på mange måter ganske lik Colombia: Taxibilene tuter høl i huet på deg, drugs er latterlig tilgjengelig, og ingen snakker engelsk, nada. Colombia har dog et litt høyere nivå på damene, men det har nok også mye med at plastikk kirurgi er sykt utbredt. Selv bestemor har silikon i rompe og bryst.
Min første uke solo på tur var ganske deilig. Ingen som er stressa over å ikke få trent eller  å få i seg riktig kosthold;) Jeg kan gjøre akkurat det jeg vil, når jeg vil. Når det er sagt, kreves det mer av en for å være sosial. En absolutt god ting, men også en utfordring til tider.
Lima hovedstaden i Peru er grå. Alltid. Null sol what so ever. Og det er kaldt. Etter 1 uke dro jeg videre inn i ørkenen for å jobbe på ett hostel, for ja, bankkontoen begynner virkelig å bli et trist syn. Mitt første møte med hostelet var Pisco. Det er altså en slags nasjonaldrikk som kan minne om billig vodka. Hostelet var en krise. Ingen virkelig ledelse og de ansatte gjorde tidlig uttrykk for sin frustrasjon. 2 dager inn i oppholdet hadde jeg, ja jeg, et møte med ledelsen om hvordan de kunne redde dette synkende skipet. De nikket pent til tilbakemeldingen og dagen etter var vi samme spor. Jeg vet ikke om det er min oppvekst i Norge som får meg til og føle det, men Sør Amerikanere virker late og lite flexible. Et godt eksempel er betaling i mange butikker. Det kan være opptil 9 ansatte bak kassen (ingen overdrivelse), men ingen kan ta betaling, jeg må vente på den 10 ansatte som har det spesifikke ansvaret men som ingen vet hvor er for øyeblikket. Jeg klandrer dem ikke, det er slik de har blitt opplært, men jeg kan ikke la være å bli frustrert over den sykt lite effektive måten å drive butikk på. Uansett, etter å ha blitt satt opp til å jobbe 6 timer daglig bak resepsjonen hver dag uten annen lønn enn frokost som KUN inkluderte loff og syltetøy, dro jeg min vei. Fuck det her!
Cusco, Inka indianerens hovedstad. Og det for hele Sør Amerika frem til spanjolene kom på 1500-tallet og føkket det opp. Jeg har nå vært 1 uke i denne byen som ligger 3400 meter over havet, som merkes. Aldri har jeg blitt så anpustne av så lite. Flaut rett og slett. I tillegg til høydetrening har jeg også denne uken starten på en hardcore diett som ikke inkluderer noen form for krydder, kjøtt, alkohol, sex eller sukker. For i dette området har den tradisjonell medisinen Ayahuasca sitt opphav, og i morgen forsvinner jeg inn i en 7 dagers spirituell karusell. See you on the other side🦄
– Magnus

KASTA LOSS

JADDA! Endelig ferdig med oppussing av denne jævla båten! Hun har gått fra å være ett slitent drog med mange skjulte feil og mangler til å bli ei skikkelig skreppe! Vi har byttet neste alt av betydning noe jeg personlig er litt stolt av. Seile-prosjektet har så langt kostet oss nesten alt, men – om ikke annet – er vi endelig ordentlig i gang.

Vår tidligere plan om sør ble fort til nord når det plutselig har blitt registrert en tropisk storm sør i Mexico, og i tokten nord følger ett par fra Canada og ett fra Frankrike/USA. Vi skal sammen plyndre, slakte og spise noe av den beste fisken “Sea of Cortez” har å tilby.

Hittil har vi sammen tilbakelagt 100 nautiske mil, og spist 3 fisk. Ingen skutt og drept av oss, men vi har begge anskaffet oss et passende våpen for fremtidig jakt, yarr! Akkurat nå befinner vi oss i Mazatlan, nok en pensjonist by, med daglig arrangert bingo for gjestene i området. I morgen krysser vi over «Sea of Cortez» til den bedre siden, hvor ferden tar oss videre nordover til “where the free folks lives!” Siden vi startet eventyret har vi ikke hørt annet enn mas om hvor fint og flott dette området er, og hvor fantastisk det er å seile her. Vi skal nå sette dette på prøve de neste månedene å komme med en tilbakemelding så fort det lar seg gjøre. “To the north!”

Magnus

La Fucking Cruz

Aldri i vårt fantastiske lange liv har vi opplevd like mye frustrasjon som La Cruz har levert. 2 måneder har gått siden vi kastet anker og ble nye landsmenn i pensjonist byen som ligger på utkanten av den mindre heterofile byen Puerto Vallarta. Jeg skrev i forrige post at riggen vår må byttes, og det kvikt for å komme oss videre sørover. Problemet er postsystemet i Mexico, eller retter sagt tollen. Den jævla tollen. Stål i Mexico har ikke rykte for å være av den beste kvalitet, så alt må bestilles fra USA. Båten vår, en Whitby 42, har 17 chainplates, 17 wire, 16 turnbuckles og 34 terminaler, og alt må byttes. Fly penger, fly!

En ordre fra usa på 70kg ble bestilt, pluss 3-4 andre pakker med annet utstyr til båten. Én pakke forsvant sporløst i det den krysset grensen til Mexico, den andre ble returnert etter 1 måned i tollen på grunn av feil import dokumentasjon, mens hovedpakken på 70kg ble satt på vent i San Diego til vi fant en “custom broker” som kunne hjelpe oss med å få pakken over grensen. Jeg liker mexicanere, de er jordnære, snille, familiekjær og hjelpsomme. Men de er IKKE effektive, strukturerte eller presise. Aldri har jeg mast og pusha så mye for å få så lite gjort. «Noooo, mañana mañana» – alle mexicanere. Velkommen til Manjana Land!

Uansett hvor hardt vi prøver, uansett hvor frustrerte vi blir, så tar dette prosjektet den tiden det tar. Det føles som ett fengsel. Ett fengsel med marina avgift, og over entusiastiske amerikaner som ikke kan tenke seg noe bedre sted på jord. Vi dør litt. Det var ikke dette vi ville. Vi tar noen helgeturer for å drikke og slåss. Det hjelper litt.

Ok. Nok syting. Neste uke skal de siste delene fra USA komme, og vi kan rigge båten ferdig å komme oss til El Salvador. 2 uker seilas før orkan sesongen starter 15 mai (sånn passe dårlig tid)…

Livet følte sorgen vår, og plasserte en elektronika festival på marinaen, RHA fest! Bare 50 meter fra hvor vi har båten vår! Hvor sinnsykt er ikke det?!?! Etter 6 måneder med mexicansk umpa lumpa musikk, får vi levert en elektronika festival rett på døra. Våre bønner er hørt, og all frustrasjonen som har bygget seg opp skal få en arena å slippe seg løs på! Kjøøøøørrrr!!!

– Magnus

hits