Julekjøret

Julekjøret er over, og jeg kan med glede meddele at vi er alle i livet. Så vidt. Det har vært 3 veldig intense uker, og det er fare for at denne posten blir noe lenger enn vanlig, så hold ut.

DEL 1: Det er 17 desember og den store dagen for å sjøsette båten har kommet. Etter 1 månede med reparasjoner på «Sea Lady» i den funky byen San Carlos, orker vi ikke mer, vi må komme oss vekk, og det fort! Båten er sånn ish klar, men viktigere, vi må rekke ned til Puerto Vallarta før julaften for at mor skal slippe å feire jul alene. 0900, båten treffer vannet, og jeg leter etter evt lekkasjer. Bare 2. En vannpumpe og en gjennomføringen. Ikke noe kritisk. Vi starter motoren, den går som ei klokke, i ca 10 minutter. Så der sto vi. Midt i slipp-sonen. Leeeenge. Sverre jobber på spreng for å fixe motoren, jeg drar og kjøper snacks, masse snacks.

Klokka blir seint. Sverre fixa motoren. Det viste seg at det fantes en skjult bryter som stengte av diseltilførselen. Heldigvis. Vi rekker altså ikke å dra i dag så vi ankrer opp å startet eventyret 600nm (1200km ish) sørover dagen etter. Det er meldt 20-30knop vind, vi tenker – «Det er bra!» – for vi har jævlig dårlig tid. 15 minutter senere ryker høyre akterstag til stayseilet. Ikke fett. Vi gaffer den løse wiren fast til masten og fortsetter. Det blåser opp og bølgene blir større og krappere. I starten er det et kick. Det blir mørkt. Det er ikke like «kick» lenger og siden vi verken har vindror eller autopilot skjønner vi fort at de neste døgnene kommer til å bli veldig lange. Og det stemte litt for godt. I løpet av de første to døgnene hadde vi høy sjø, olje lekkasje, ny vannlekkasje, røket akterstag og null styring. Ja, vi mistet kontroll over roret midt på natta da bolten som holder roret fast poppet ut bare for å være en kødd. Jævla kødd-bolt!

Det har nå gått 5 døgn, det er lillejulaften og vi flyter fortsatt. Styringen på båten har vi også. Nå befinner vi oss ca 100nm mil fra Puerto Vallarta som betyr at jula er reddet, vi kommer frem i tide. Men Poseidon hadde flere overraskelser på lur. Like foran oss lå det 4 havskilpadder og fløt, surret inn i uendelig masse fiskegarn. Det var ett syn vi aldri kommer til å glemme, og en redningsaksjon vi er veldig stolte av. Vi filmet alt, så jeg avslutter den historien med det: video!

Natt til julaften ankommer vi endelig land, og mor tar oss i mot med peppekaker, pinnekjøtt og ikke minst «Askepott» på DVD! Vi har munndiaré begge to etter flere uker uten annet selskap enn hverandre. Ikke viste vi at seiling kunne være så ensomt, men det er det, på godt og vondt.

DEL 2: Denne delen burde egentlig vært en egen post, men av ren latskap fletter jeg den bare inn her. Det er 3 januar og vi gjør klar til nytt seilas, denne gangen uten Sverre, men med mor og Oona. Dette er kanskje ikke toppa lag, men de er begge ved sånn passe godt mot før turen som skal ta oss ned til «Paradis Hotel» sesong 11. Turen vil ta rundt 24 timer og vil ta oss 100nm videre sørover. Sverre har allerede drat i forveien med bil.

Mor styrer skuta de første 2 timene og er veldig glad for at hun ikke er sjøsyk. Det ble hun. Oona er redd for mørket og er glad for at det fortsatt er lys. Det ble ganske fort mørkt. Uheldig for oss var ikke været på vår side heller. Vi hadde rundt 4 meter høye bølger som kom rett inn fra Stillehavet, men dessverre lite vind som gjorde det både vanskelig og ubehagelig å gjøre noe som helst. Og der gikk alarmen. Den tidligere vannlekasjen er tilbake, men denne gangen har vannpumpa gått i lås. Mor kaster opp, Oona gråter, og jeg er under dekk prøver å løse det lille kritiske problemet som fort kan bli ett større. 2 timer tok det, men det gikk. Jeg mener: «Shit assss! Ikke kult, men det løste seg!»

Vi ankommer fastland 25 timer etter avreise, ankrer opp og ror til land. Mor og Oona setter veldig pris på å være i livet og jeg drar rett på jobbmøte, rolige 7 minutter forsinket. Iskaldt. Bror, Oona og meg selv skal tilbringe de neste 2 månedene her for å lage den 11 sesongen av «Paradise Hotel», mens mor gladelig kan sette seg på en strandbar å drikke Margarita frem til hun flyr tilbake til Norge om noen dager.

De 3 siste ukene har definitive gjort noe med meg/oss, jeg vet ikke helt hva enda, men makan til bratt læringskurve skal du lete lenge etter.

– Magnus

11 kommentarer på “Julekjøret

  1. Bodil Ringerud sier:

    For en tur. Skikkelig tøffe forhold og jammen mange uhell? håper resten av turen blir noe roligere for dere?

  2. Randi Arnesen sier:

    Flott og spennende kanskje litt for spennende for noen.Barnebarnet mitt er helt oppslukt av videoen med skilpadder. Jeg liker den også veldig godt. Godt jobbet. ????

  3. Hans sier:

    Wow, dette er jo helt rått!!

    Den følelsen når dere seiler avgårde etter sjøsetting må jo bare være helt kokos.

    Utrolig gøy og inspirerende lesing.

    Må ha mer!!!!

    BornFreeLiveFree

  4. Liss Wiig sier:

    Godt jeg ikke visste det var 4 meter høye bølger??

  5. Anonym sier:

    Det har vært tøft for dere skjønner jeg. Men jeg må tenke på hva min bestefar opplevde. Han fisket utafor Finnmark kysten. Den gang da de brukte seil. Uvær og de måtte seile unna vind og var helt nord til iskanten. Da været ble bedre kunne de seile tilbake. I over 1 uke var de borte og alle regnet med at de hadde forlist. Den gangen hadde de ikke radio eller redningsskøyter.
    Hilsen Bestemor

  6. Eirik Kaspersen sier:

    Kaspersen melder seg på nyhetsbrev! Jævlig fett. Gleder meg til nye innlegg ?

  7. Truls E J sier:

    Godt nyttår gutter ? kul lesing! Håper alt fortsatt er bra med dere!

    Hilsen Truls ?

Legg igjen en kommentar til Magnus Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

hits